Etter mange år uten hund,ble vi i mai 2000 eiere av verdens kjekkeste Bob,en sort dvergschnauzer.
Han fikk vel en litt trist start på livet da mammaen hans døde fra syv valper etter en uke. Heldigvis var oppdretter veldig flink,så de fikk en fin valpetid alikevel.
Jeg trente agility med Bob frem til han var to år. Da ble han desverre hardt skadd i en påkjørsel og måtte tilbringe 17 døgn på Ensjø Dyreklinikk. En stor takk til Trond Bergsjø som klarte å lappe ham sammen. Tre brudd i bekkenet,to rygghvirvler skjøvet sammen og  store bløtdelskader i høyre lår. Bob hentet seg inn,men agility karrieren måtte vi legge på hylla.
I 2003 begynte vi på nybegynnerkurs i Rally-lydighet,og da var det gjort. Mor var hekta. Dette var kjempegøy. Endelig en lydighetsgren hvor man kan bruke godbiter(kl1) og, ikke minst prate og oppmuntre hunden. Passet veldig bra for en dv.sn gutt som heller ville snuse etter damene. Kort fortalt så har vi hatt mange fine år med trening og ikke minst stevner. Vi har blitt kjent med manger nye mennesker og hunder i et veldig hyggelig miljø.
Oktober 2006 gikk vi vårt siste stevne,ryggsmertene til Bob ble for store. Vi manglet da et opprykk til Championatklasse, så jeg har all grunn til å være stolt av ham. 
Nå nyter han pensjonist tilværelsen sin med lange turer i skogen(behandlingene hos Are Thoresen har gjort underverker med en vond rygg),hvor han løper løs og gjør som han vil. Ellers passer han på at ingen fremmede går i gata hans,kun de som bor der(under tvil).
Deler(også under tvil) sine goder med Bella som vi hentet i mai. Skepsisen hans var stooor da frøkna inntok huset, og det med rette,for som alle andre jenter overtok hun kjapt hele huset.
Mer om Bella på egen side.